Journalister elsker å tegne forgylte glansbilder av Anneli. I 
intervjuer og anmeldelser framstår hun gjerne mer som engel enn som 
dødelig. Det er sant nok at hun har en gudegitt stemme, men vi har 
også hørt fugler synge om en for følsom og svimete 
nordlending med dårlige vaner og kommuneblondt hår.
     Ikke desto mindre avstedkom meldingen i vinter om at frøken 
Drecker var drektig vidt ulike reaksjoner blant henholdsvis kvinnelige og 
mannlige Bel Canto-tilhengere. Mens jentene smilte skadefro, tok guttene det 
gjeme litt mer innpå seg. Med ett fyltes bruktsjappene til taket med 
Bel Canto-skiver, og tårer krysset landegrenser via Internett.
     Vi i BEAT mistenker hver og en av dem for å ha falt for blendverk 
basert på grunne intervjuer, filtrerte fotografier og, ja, naturligvis 
de skjønnmalende sangene. Alt har like lite med virkeligheten å 
gjøre. La oss forutsette at de ondeste tungene har rett, og flå 
huden av Anneli   og bandet og mytene med henne.

     I sjuende måned en gang snublet undertegnede over Anneli i 
Olavskvartalet i Trondheim. Begge var i Trøndelag i anledning 
TMV-festivalen. Det var Annelis tredje besøk på TMV. 
Først var hun der med Bel Canto, deretter med Jah Wobble, og endelig 
i forbindelse med Music Channel-prosjektet i år.- Midt under 
soundchecken fikk jeg øye på Sola fra DumDum Boys ute på 
golvet, peser hun mens hun vagger avsted på pingvinvis.   Jeg hadde 
ikke sett ham på et år, og hoppet impulsivt ned fra scenen for 
å si hei. De andre gremmet seg grundig over tankeløsheten min. 
Scenekanten er vel en meter høy, og neppe til å stupe fra for 
høygravide.
     Jeg finner et bord på Café 3B, og Anneli spanderer te. For 
Nils sine penger.
     - Jeg glemmer alltid å ta med penger på turné, 
vedgår hun.   Jeg må alltid låne av Nils. Han er banken 
min, og mye flinkere med penger enn meg. Da vi bodde i Brüssel   rundt 
utgivelsen av debutplata   hadde plutselig en dag både Nils og Geir 
feite lommebøker mens jeg stadig var like blakk. Jeg tror de fortsatt 
har dårlig samvittighet fordi de ikke minte meg på å 
søke TONO-stipend, som vi alle hadde krav på. Nils Johansen og 
Geir Jenssen startet Bel Canto sammen med Anneli i jula 1985. Geir var med 
på de to første platene (White-Out Conditions i 1987 og Birds 
Of Passage i 1990), før han trakk seg ut og begynte for seg selv med 
ambient-prosjektet Biosphere. Han lider neppe noen nød i dag, noe 
strengt tatt heller ikke Anneli burde gjort. - Nylig fikk bare Nils penger 
fra TONO igjen, denne gangen fordi jeg hadde glemt å ettersende 
ligningsattest. Sånn har jeg alltid vært. I tolvårsalderen 
spilte jeg hovedrollen i filmen Søsken på Guds jord, og Se og 
Hør intervjuet meg. Overskriften lød: «Filmstjerne som ikke 
vil ha penger». Jeg kunne ikke begripe at man
kunne forlange betaling for å gjøre noe man har lyst til. Slik 
er det med Bel Canto også. Per Eirik, manageren vår, må 
alltid se til at jeg får honorarene mine.

     Det Anneli mangler av kledelig selvhøytidelighet, tar hun igjen 
i uforbeholden selvironi. Det er altså ikke bare mørke i enden 
av tunnelen. Humoren og den hjertelige latteren kan om mulig redde noe av 
tekket hennes. Det ikke bare vedrørende budsjetter hun er vimsete. 
Tilværelsen som berømt takler hun også temmelig tynt.
     - I Paris en gang gikk jeg inn en Virgin Megastore for å lete 
etter en Bowie-skive. Jeg bladde og bladde på bokstaven B, og 
underveis fikk jeg tilfeldigvis øye på et Bel Canto-album. 
«Jammen, er ikke de norske?», mumlet jeg oppspilt. Det varte noen minutter 
innen det gikk et lys opp for meg.
     Straks Bel Canto har vært i studio og spilt inn plate, er den 
historie for Anneli. Uten overgang vandrer hun ut i verden som en alminnelig 
kvinne. I hvert fall føler hun seg slik selv. Helt til andre   med 
bedre hukommelse   uforvarende minner henne på at Bel Cantos 
kreativitet også blir utenomverdenen til del.
     - En gang jeg var ute på byen i Oslo, kom en fremmed mann bort 
til meg og spurte om vi hadde sett hverandre før. «Å nei, dette 
er det klassiske sjekketrikset,» tenkte jeg misbilligende. Fyren fortsatte: 
«Nå vet jeg det, du synger i band!» «Nei,» svarte jeg bestemt, og 
mente det. Da jeg omsider kom på at han faktisk hadde rett, tilsto 
jeg. Han trodde selvsagt jeg hadde løyet for å bli kvitt ham.

     Åpenhjertig, javel, men hva hjelper det når dama har 
klumpnese, overgrodde øyebryn og problemhud? For ikke å snakke 
om håret.
       Jeg glemmer aldri den gangen jeg var så lei av hårfargen 
min at jeg smørte det inn med selvbleikingsmiddel. Samme dag dro vi 
på bytur. Sola glødet. På land igjen passerte vi en 
kiosk, hvor jeg kom til å speile meg i vinduet: Håret mitt brant 
i rødt og oransje, og huden min minte mest om en godt grillet hummer.
     Og nesa om en rødbete?
       Hvis vi får en gutt med min nese, har jeg lyst til å 
kalle ham Rudolf.
     Hva med Brynjulf, etter øyebrynene dine?
       Jeg kjente meg knapt igjen etter at vi tok bilder til coveret til den 
nye plata. Sminkøren hadde nappet vekk så mye av brynene mine 
at det bare var to tynne striper tilbake.

     Anneli er dempet, men livfull likevel. Hun holder stort sett seg selv i 
tale. Jeg får vite mer enn jeg kunne drømme om uten å 
måtte spørre og grave. Hun oppfører seg uoppfordret som 
om jeg var en venn, og ikke en sensasjonskåt journalist. Men jeg ville 
ikke for alt i verden ha vært ungen hennes.
       Tidlig i vår hørte jeg om en ny maleskole. Jeg har 
gått ett år på tegne- og maleskolen på Strykejernet 
i Oslo, men måtte bryte studiene på grunn av arbeidet med den 
forrige plata. Maling er noe jeg alltid har likt, og jeg søkte den 
nye skolen på sparket. For noen uker siden kalte læreren meg inn 
til konferanse. Det var pinlig. Jeg hadde glemt at jeg er gravid med termin 
rundt semesterstart. Læreren la selvfølgelig merke til det med 
en gang, og ba meg pent om å prøve på ny neste år. 
Terpentin og morsmelk går dårlig sammen.
     Anneli beklager sterkt at hun har forsømt malingen. Men noe har 
det likevel blitt tid til. I etterkant av innspillingen av høstens 
Magic Box, satte hun seg fore å illustrere hver sang og sette det 
sammen til en kalender   som en gave til familien.
     Det hun er ferdig med, viser en enkel og naivistisk strek.
       Videoen til singelkuttet «Rumour» hadde vi også forestilt oss 
som noe barnslig og naivt. Da regissøren la fram ideene sine, ble vi 
stumme av sjokk. Det var som om han hadde lest tankene våre, sier 
Anneli og slurper i seg resten av teen.
     Regissøren bak den nye videoen er amerikaneren Fred Stuhr, som 
tidligere har visualisert blant andre Tool og Green Jelly-låter.
     Om noen få timer skal Music Channel runde av Norgesturneen. 
Før det vil Anneli bade, og hun ser seg nødt til å 
trekke seg tilbake til hotellet. Men om et par uker skal jeg få lov 
til å gjengjelde teen. Da er vi i åttende måned.

     Music Channel ble skapt av Sigbjørn Nedland sammen med to 
israelske og like mange palestinske håndplukkede musikere. Bel Canto 
var et selvfølgelig valg fra Norge. Under en konsert Music Channel 
holdt på Cosmopolite i Oslo, begynte endog noen blant publikum å 
rope etter Bel Canto. Anneli ble indignert på vegne av de utenlandske 
medmusikantene, og svarte skrikhalsene på tiltale: «Canto, kan 
åtte.»
     Ordspill inngår som en sentral del av Anneli-humoren. 
Yndlingsvitsen for tida er som følger:
     Anneli: -Vet du hva som er verdens kaldeste folkeslag?
     BEAT: - Eh, eskimoene?
     Anneli: - Nei, hindu, for det rimer på vindu.
     BEAT: - Javel?
     Anneli: - Ja, for når det rimer på vindu, er det 
jævlig kaldt!

     Hvorvidt Music Channel har bidratt til å styrke det som 
måtte være igjen av fred og våpenhvile i Midt sten, skal 
være usagt. Under presse-konferansen for Music Channels CD-slipp 
forsvarte i alle fall Anneli tiltaket med nebb og klør.
       Politikere kan meget vel undertegne fredsavtaler. Men for å 
skape reell fred skal det mer til. Kultur er viktig i så måte, 
og musikk er kulturens mest formålstjenlige virkemiddel til å 
forlike folk og rive ned grenser. Det er enklere å jamme sammen enn 
å dele paljett og lerret.
     Den sjuogtjuende juni var hovedoppslaget på leserbrevsidene i 
Dagbladet viet en innsender som mente Bel Canto burde tildeles Nobels 
fredspris på grunn av Music Channel-prosjektet.

     Som en opptakt til Music Channel, reiste Anneli og Nils i lag med 
Sigbjørn Nedland til Israel og Palestina i fjor høst. Anneli 
er som alltid en fortreffelig historieforteller.
       Dagen etter at vi var innom en kafé i Jerusalem, ble plassen 
bombet av de palestinske ekstremistene i Hamas-bevegelsen. Vi fikk virkelig 
føle konflikten på kroppen der nede. Fra nyhetene hjemme har 
jeg vært vant til å betrakte Midtøsten som et fjernt 
Marslandskap. Nå ble plutselig ørkensanden og blodbadene en del 
av virkeligheten vår også.
     Kafé-bomben var etter sigende ment som en protest mot nettopp 
fredsavtalen som ble signert et par måneder seinere. Siden har vi sett 
at den utviklet seg til et intrikat flettverk av hevn og mothevn mellom 
israelere og palestinere.
       Husker du den busseksplosjonen det var så mye oppstuss rundt? 
fortsetter Anneli og planter øynene i meg. Jeg vender 
uvilkårlig blikket ned, mumler nervøst for meg selv og later 
som om jeg har det på tunga. Anneli kommer meg til unnsetning: - Det 
var en israelsk soldat som ble kidnappet på landeveien av Hamas. De 
holdt ham som gissel, og truet med å drepe ham dersom fredsavtalen 
ikke ble avlyst. Som kjent endte det med at han ble skutt. Samme dag 
kidnappingen skjedde, kjørte vi forbi en israelsk soldat som haiket. 
Jeg tviler på at det var samme mann, men det kunne like gjerne 
vært det.

     En nifs tanke. Anneli er nær ved å antenne av entusiasme i 
den hyggelige kafeen vi har funnet oss. Den ligger like om hjørnet 
fra leiligheten hennes på Grünerløkka i Oslo. 
Forøvrig måtte jeg vente en drøy time etter avtalt tid 
innen hun dukket opp. Hun hadde forvekslet en kafé med en annen.
       At det går an! Jeg har vanket i dette nabolaget i seks 
år.
     Alt tatt i betraktning må jeg tilstå at jeg er glad for 
å se henne igjen. Men magen hennes ser ut til å sprekke hvert 
øyeblikk. Anneli er nokså kortvokst, og snart er det lettere 
å hoppe over henne enn å gå rundt. Jeg lener meg 
uforvarende bakover, men hun ber meg komme og kjenne.
     Huden er stram som et trommeskinn. Jeg klemmer varsomt, og hånden 
støter mot noe hardt.
       Det er rompa til ungen, smiler Anneli til det forskremte oppsynet 
mitt. Jeg rykker tilbake og minner henne på teen jeg skylder henne. 
Det er verdens varmeste dag, og Anneli foretrekker selvsagt iskald Farris.

     Anneli forteller at hun er takknemlig for alt som trekker henne ned 
på det jordlige plan, slik turen til Midtøsten gjorde henne 
engasjert i mellommenneskelige forhold på - for henne   uvant vis. Hun 
er ikke typen som pugger politisk historie, som kan årstallene for 
kriger og epidemier og andre grusomheter. Snarere søker hun å 
se sammenhenger og årsaker på et mer allmenngyldig nivå. 
Hun grubler heller over hva som gjør mennesket i stand til bestialske 
ugjerninger enn å telle og kategorisere dem. Med dette er ikke ment at 
hun bærer mindre bører på skuldrene enn andre. Til det er 
hun for følsom.
       Anneli er en emosjonell berg- og dalbane, mener storebror Per-Arne. 
Jeg ringte ham opp i
Tromsø, hvor de er oppvokst, i forkant av denne kafékvelden. 
Per-Arne husker en serie episoder fra barndommen der Anneli var nesten for 
rettferdig og demokratisk. Hun ble som regel mer såret enn dem 
vondskapen rammet.
       Da hun var i tolv-tretten år, gjorde jeg noe hun bærer 
nag til meg for fremdeles. Jeg hadde en eske saltpastiller, og bød 
venninneflokken hennes på én hver. Det var bare en av dem jeg 
ikke ville dele med, og jeg sa det som det var. Anneli ble 
sønderknust. Hun tar alt slikt alvorlig. Ingenting skal gå 
utover noen, det være
seg mennesker eller dyr.

     Eller trær. Like nedenfor kafeen ligger parken Olaf Ryes Plass. 
På den andre siden bor Anneli med utsikt over grøntarealet. 
Seint i vår fikk hun og naboene seg en uvelkommen overraskelse. Oslo 
Park- og Idrettsvesen hadde felt flere av trærne i parken.
       Jeg ble helt fra meg da jeg våknet og så hva som hadde 
skjedd. Dagen før hadde jeg sittet i skyggen fra et gammelt 
lønnetre og kost meg med en bok. Plutselig var det borte. Jeg 
reagerte spontant og ville legge en krans på stubben. 
Selvfølgelig var jeg blakk akkurat da.
     Anneli var ikke den eneste som tenkte i de baner. Snart var det 
både kranser og hyllestdikt til trær i parken. Og samme dag ble 
det opprettet en aksjonsgruppe for bevaring av trærne.
     - Vi er alle slags folk, men gamle kunstnerbohemer er i flertall. 
Kommunen forsvarer massemordet med at "trærne hadde råte i 
toppen". Det er sinssvakt. Hvem har ikke litt råte i toppen?

     Møtet vårt finner sted like etter at Anneli og Nils har 
landet etter videoinnspilling i Hollywood. Det vil si, Nils kom hjem for 
noen dager siden. Anneli ble holdt tilbake under mellomlanding i London. Det 
forlanges visstnok særskilt flytillatelse for gravide de to siste 
månedene. Men Anneli befant seg på riktig side av marginen.
       Jeg hadde sittet fastspent i opprett stilling ni timer fra Los 
Angeles. Det tok på, og jeg så antakelig ut som om veene var 
på god vei allerede ved ankomst Heathrow.
     Så måtte hun til lege for å få papirer på 
at overfart videre var forsvarlig.
     - Legen lo høyt, og kniste: "It's gonna be big!". Videoen de 
spilte inn i Statene, var til singelkuttet "Rumour". Låta peker seg 
umiddelbart ut som det største salgsargumentet på Cden.
       Vi trodde aldri det skulle bli noe av den sangen. Vi kom ikke videre 
fra utgangspunktet før jeg en dag dristet meg til å 
prøve uten Nils' fiolin. Nils var på do, og kom spurtende 
tilbake med buksene på knærne da han hørte hva som 
foregikk. "Du ødelegger låta! Du ødelegger låta!" 
hveste han. Men det var etter dette vi begynte å få dreis 
på den. Og vi endte opp uten fiolin.

     Bel Canto er perfeksjonister. Det har som sagt gått tre samfulle 
år siden Shimmering, Warm And Bright så dagens lys. Men det 
lange oppholdet skyldes mer enn endel s studioflikking. Etter at Shimmering 
var vel i havn, vedtok manager Per Eirik Johansen at de som ønsket 
å formere seg, fikk sette i gang øyeblikkelig. Det er 
naturligvis mest praktisk i bandsammenheng at flest mulig gjør 
denslags unna samtidig.
     Perkusjonist Andreas Eriksen oppfattet alvoret og ble far i en fei. Per 
Eirik ville selv ikke være dårligere, og produserte to velskapte 
tvillinger like etterpå. Dette inspirerte Nils, som fikk to jenter 
oppunder jul i fjor. Nesten på dagen da kjæresten til Nils 
fødte, ble barnet til Anneli unnfanget.
     - Nils og jeg er veldig opptatt av synkronisitet, forklarer Anneli, og 
renner over av historier om andre episoder med forunderlige sammentreff. En 
av dem handler om teksten til låta "Paradise" fra den nye plata.
     - Jeg skriver alle tekstene om natta. Da jeg holdt på med 
"Paradise", ble jeg sittende i timevis å jobbe på en eneste 
linje. Jeg skrev til slutt " ... I'm in a boat alone in the open sea...". 
Jeg var ikke helt tilfreds, men lot det ligge. I stedet gikk jeg ut for 
å kjøpe en morgenavis. Forsida var viet Per Liland, som 
uttalte: "Mitt liv de siste årene har vært som å 
være alene i en båt på et frådende hav." Det kaller 
jeg synkronisitet. Jeg løp hjem og endret "open" til "raging" i 
tekstlinja jeg holdt på med.

     Her stavrer Nils inn i kafeen med ett stykk tvilling på magen. 
Nils kaller henne Nora, men Anneli holder en knapp på Lille Buddha 
etter bollekinnene og den særegne sveisen. Nora hadde muligens 
foretrukket å sitte i skyggen av et tre slik Buddha senior gjorde, men 
far er travelt opptatt med å forberede familietur til Tromsø. 
Intervjuet kommer meget ubeleilig, og heller ikke han finner helt roen. Slik 
går det når man hører på hva manageren sin sier.
       Det passer aldri perfekt å få unger, protesterer Nils. 
Har man lyst på det, er det like godt å slå til 
først som sist.
     - Vi kan ikke la artistlivet hindre oss i å få barn. Men 
det er viktig at man er trygg på seg selv før en skal 
representere trygghet for andre, tilføyer Anneli, som selv gjerne 
skulle gjort mer før hun ble mor.
     - Jeg har alltid drømt om å ta bohemlivet helt ut. Leie 
meg atelier i en nedlagt fabrikk, drikke rødvin hele natta og farte 
rundt på rulleskøyter med The Police på lommediskoen om 
dagen.

     En gang i vår ble det endelig klart hvem som skulle gi ut det nye 
Bel Canto-albumet Magic Box. Valget falt til slutt på det 
angloamerikanske storkonsernet Atlantic.
       Vi har aldri hatt større frihet enn vi har nå, hevder 
Nils.   Atlantic har penger i banken, noe som gjør de fleste ideer 
realiserbare.
     Fra begynnelsen av platekarrieren av har det vært det vesle 
belgiske indie-merket Crammed Discs som har gitt ut Bel Canto, med Sonet og 
siden Warner Music som distributører her hjemme. Crammed hadde 
opprinnelig opsjon på i alt fem Bel Canto-album.
     - Crammed ble etter hvert mer til besvær enn til gavn for oss, 
fortsetter Nils oppgitt. Tomme løfter og ubetalte regninger gjorde 
livet surt for Bel Canto. De mangler alltid likviditet. I stedet for å 
vente på at de skulle betale gamle studioregninger, bestemte vi oss 
for å sette i gang med den nye plata for egne midler. Mye av 
turneringen underveis har vi gjennomført for å skaffe penger 
til mer studiotid.
     Bel Canto ville forståelig nok løse seg fra avtalen med 
Crammed før de fem LPene var ferdig.
       Vi satte hardt mot hardt. Vi truet med å legge opp dersom det 
ikke ordnet seg. Og det hadde vi sikkert gjort også. Vi hadde ikke 
orket mer, sier Nils. Det endte med at Bel Canto måtte kjøpes 
fri fra kontrakten.
       Jeg har aldri sett Nils så sint som da vi kranglet med Crammed 
på det verste. Jeg ble livredd, minnes Anneli, og Nora tar til å 
vræle. Hun fornemmer muligens hva hun har i vente. Nils skylder 
på at hun er sulten, legger henne i seler igjen og stresser 
avgårde.

     Innen han vinker farvel når han å formidle oss hendige 
opplysninger av typen «av alle tiders vitenskapsmenn, lever nitti prosent i 
dag» og «halvparten av alle bøker som er utgitt, er skrevet etter 
1950». Per Eirik har tidligere beskrevet Nils for meg som en avbalansert og 
tålmodig professortype, mens han karakteriserte Anneli som mer 
temperamentsfull og følelsesladet. Manageren mener det er denne 
kjemien mellom Nils og Anneli som gjør Bel Canto.
       Vi utfyller hverandre på mange måter, men det stemmer 
ikke helt, synes Anneli. - Riktignok er Nils flinkere til å bite ting 
i seg og holde balansen selv om det er noe som irriterer ham. Til gjengjeld 
hisser han seg desto mer opp når begeret er fullt. Jeg er mye mer 
spontan og utålmodig. Jeg hater å vente, og må få ut 
aggresjonen der og da. Videre er jeg ofte humørsyk, men Nils 
kverulerer mer. Han er detaljfrik og informasjonselsker, leser Illustrert 
vitenskap og strør om seg med «hvorfor kvekker frosken-kunnskap».
     Men hvordan i all verden har dere holdt ut sammen så lenge?
     - Vi gir plass til hverandre. Når jeg tar av for mye, får 
Nils meg ned på jorda igjen. Jeg tror skjebnen har bestemt at jeg skal 
omgås mennesker som binder meg til bakken av og til. Jeg er avhengig 
av det for å få fred med meg selv. Men Nils er framfor alt en 
forferdelig god venn. Han stiller alltid opp.
     Anneli beretter om da katten hennes falt fra balkongen og brakk 
bekkenet. Anneli var lamslått og visste ikke sine arme råd. Det 
var midt på natta, men hun hadde Nils. Han kom på flekken og 
holdt liv i pus til dyreklinikken åpnet. Da måtte han 
naturligvis legge ut for operasjonen også.

     Forfatteren Jens Bjørneboes favorittmetafor var den om hummeren 
som forlater skallet sitt ettersom den vokser fra det. Med ett står 
havets ridder avkledd, og må møte alle sjøens fiender 
uten beskyttelse. På tilsvarende vis føler jeg at Anneli har 
tatt oss ved nesa under disse intervjuene. Prosjektet vi la ut på, med 
å «hudflette» henne og vise verden hvem hun egentlig er, falt fort i 
fisk fordi Anneli selv åpnet døra til sitt indre, 
bekymringsløst og avvæpnende. I motsetning til den nakne 
hummeren, kryper hun ikke i skjul. Men denne teknikken kan umulig fungere 
like godt overfor alle de pengegriske pøblene i musikkbransjen i det 
lange løp.
       Jeg må nok ikle meg et skall jeg også. Jeg har aldri 
vurdert meg selv som en person som andre kan dra veksler på med 
utspekulerte metoder.

     Timene går. Vannet vårt er for lengst drukket opp. Anneli 
tygger isbiter og legger ut om favoritt-isbitene sine. Hun har sine 
vitenskapelige anlegg hun også. Jeg for min del har fått nok av 
det kalde, og manner meg opp til å spørre om også hun 
kunne tenke seg et glass rødvin. Etter litt om og men får jeg 
høre at det er en utmerket idé.
       Rødvin tilfører kroppen jern, og du unngår 
hyperaktive unger. Hun om det.
     Jeg bestiller en flaske.

     Vinen har gått rett til hodet på Anneli. Men det er likevel 
hun som omsider husker at vi har en avtale med Kirsti og Andreas om et slag 
krokket. Hun har sine stunder. Vi svimler avsted til en plen i 
nærheten. Kirsti har allerede stukket ut løypa når vi 
ankommer, men Andreas er fraværende.
       Bel Canto-folka er de minst punktlige jeg har vært borti, 
brøler Kirsti. Men i det hun slår ned den siste pinnen, kommer 
Andreas susende på sykkel.
     Vi setter i gang spillet. Anneli tar til å legge ut om 
Amerikaturen. Denne gangen shoppa i alle fall Nils mer enn meg, triumferer 
hun. Mens Anneli og jeg kjemper om bronsemedaljen, stikker Kirsti og Andreas 
hodene sammen og legger planer for en egen videoinnspilling i Trysil, et 
område de mener overgår Hollywood i det meste. Det blåser 
opp til storm i Bel Canto-leiren, men akkurat nå er Anneli 
selvbeherskelsen selv.
     - De er helt unike, sier hun og nikker mot Kirsti og Andreas, som 
nå ligger en halv banelengde foran oss.
     - Nils og jeg har altfor stor respekt for det som er gjort. Kirsti og 
Andreas tar oftere risikoen ved å bryte ned, for så muligens 
å bygge opp noe enda bedre.

     Jeg har latt meg fortelle at svangre kvinner har en egen 
utstråling. I Annelis tilfelle var magien der allerede før hun 
ble gravid. I dag får sågar den sure fuglesangen vi hørte 
innledningsvis, om en kommuneblond jente med dårlige vaner, en annen 
tone. Det høres nesten like vakkert ut som når Bel Canto 
spiller opp. Jeg taper krokketen mot en jente i åttende måned. 
Når dette leses, er hun i niende. Da går vannet hvert 
øyeblikk. Det blir Annelis første.
     Noen uker seinere forløses det nye Bel Canto-albumet Magic Box. 
Det blir Bel Cantos fjerde.