STORFOSEN ligger i Ørland kommune, Sør-Trøndelag. Beliggenheten er på øya Storfosna rett utenfor Ørlandet, og midt i innløpet til Trondheimsfjorden. Storfosen het opprinnelig Folsken, ble så etter hvert kalt Fosen, før det nåværende navnet blir tatt i bruk.

Av de tidligste eierne som nevnes er Ivar Horte omkring 1177. Han var en av kong Magnus Erlingssons høvdinger. I 1179 ble han drept i slaget på Kalvskinnet. Etter dette ble Storfosen sannsynligvis overdradd til Kol Isaksson av kong Sverre. Men få år senere ble også han drept i kamp. På Håkon Håkonssons tid var den kongsgård. I 1239 skjedde et blodig opptrinn på kongsgården. Dette året hadde hertug Skule reist opprørsfanen og utropt seg til konge. Kong Håkon hadde sent to hirdmenn med brevsaker. Skule tok i mot dem, holdt gjestebud og skjenket dem rike gaver. Men på hjemveien ble de overfalt av hans menn på Folsken. Den ene av hirdmennene ble drept inne i kongsgården. Den andre kom seg halvnaken opp på kirketaket, og der satt han i nattekulden. Da dagen grydde ble han oppdaget og stukket ned så blodet fløt nedover kirkeveggen.

I de neste århundrene er det lite som fortelles om Storfosen. På slutten av 1400-tallet har Nils Henriksøn Gyldenløve Fosen len sammen med andre små len. Det er også trolig at han bodde på Fosen før han flyttet til Austrått. Da han døde sørget svigersønnen Vincents Lunge for at enken, Inger Ottesdatter Rømer, fikk Fosen, Edøy, Sunnmøre og Romsdal i forlening. De første årene etter at hun var blitt enke i 1523 ser det ut til at hun bodde på Fosen. Det er nå hennes virksomhetstrang får sin rette slagkraft. Hennes egenrådighet ble nok et problem for hennes nærmeste. Det var ganske merkelige ting hun kunne foreta seg i retning av egenmektighet. Hennes far, Otte Madssøn Rømer, hadde fått en tredjepart av Giske-Bjarkøy-godset i arven etter Hans Sigurdsson. Nå satte hun seg uten videre i besittelse av resten, men hun måtte etterhvert gi slipp på begge tredjepartene. Den ene til jomfru Karine Alvsdatter Tre Rosor på Grefsheim, den andre til Otte Rosenkrantzs arvinger. Men det skjedde først etter prosesser som gikk over flere år. Som nevnt under Austrått tok hun imot svenske flyktninger. I 1526 hadde en svensk geistlig, Peder Jakobson, søkt tilflukt hos erkebiskop Olav Engelbregtson. Peder var best kjent som Peder Kansler eller Peder Sunnanväder. Erkebiskopen holdt han under streng bevoktning i Gråbrødreklostret i Nidaros. Herr Peder skrev i hemmelighet brev til Inger Ottesdatter. Hva nå enn grunnen var sendte hun straks sine folk til Nidaros, og de fikk lurt herr Peder ut av byen. På Fosen ble han gjemt bort mens hun sjøl reiste til Bergen. Like etter at hun hadde dradd kom erkebiskopens folk for å hente Peder Jakobson. Men Inger hadde tatt kraftige forhåndsregler før hun hadde dradd, og erkebiskopens folk lette i åtte dager etter herr Peder på gården og i nabolaget. Først etter løfter og trusler lyktes det dem å finne ham. Få måneder senere, i februar 1527, måtte han bøte med livet i Sverige. Dette ble en kilde til bittert fiendeskap mellom fru Inger og erkebiskopen, og hun sendte et skarpt brev til han der hun forsikret at hun hadde tatt imot herr Peder bare av medlidenhet. Knapt ett år senere skjedde episoden med Daljunkeren.

Like etter ble det ufred med erkebiskopen, og han tok hånd om fru Ingers eiendeler og forleninger. I 1530 fikk Nils Lykke, en annen av fru Ingers svigersønner, meglet fram ett forlik med erkebiskop Olav Engelbregtson. Fru Inger kom nordover fra Bergen, der hun til da hadde vært hos sin svigersønn Vincents Lunge. Hun slår seg nå ned på Austrått, og Nils Lykke får Fosen og forleningen der. Han tilhørte en dansk uradelsslekt, og var sønnesønn av Nils Lykke til Skovsbo. Under oppløsningen som skjedde i tiden som fulgte overtok han også Tautra kloster i forlening. I 1532 døde Eline Nilsdatter Gyldenløve, Nils Lykkes hustru. Ikke lenge etter begynte folk å snakke om et forhold mellom herr Nils og Lucie, Elines yngre søster. Et forhold mellom disse, eventuelt ekteskap, var etter katolsk kirkerett blodskam og regnet for en alvorlig synd. Herr Nils vendte seg til "forstandige lærde menn", og var gang på gang hos erkebiskopen for å få dispensasjon til giftemål. Erkebiskop Olav var til å begynne med ikke så uvillig, men herr Nils svogre og fru Inger var absolutt ubøyelige. Ved en anledning skrev Vincents Lunge til Nils at hvis han ga etter for denne lidenskapen ville ingen av slekten "gå til duk eller disk, handle, tale, sitte, stå eller omgås" med han. Etter hvert fører forholdet til at Lucie føder en sønn, og Nils Lykke tar han til seg på Storfosen. Men han er syk og dør kort tid etter. Hadde ikke familien vært så streng hadde nok hele saken gått i orden, for på denne tiden sto herr Nils på god fot med erkebiskopen. Men noe må etter hvert ha kommet i veien. Enten det nå var erkebiskopen eller andre han fryktet begynte herr Nils å befeste Storfosen. Voller og graver ble kastet opp rundt hovedgården, og allmuen ble tvunget til strengt pliktarbeid. I juni 1535 kom erkebiskopens væpnede menn til Storfosen. Det ble kamp, og Nils Lykke fanges og føres til erkebiskopens faste borg Steinviksholm. Der blir han røkt i hjel julaften samme år. Dette var på grunn av hans overgang til Luthers lære og virksomhet for Christian 3. Men i erkebiskopens kunngjøring het det imidlertid at dette var skjedd som straff for hans forbindelse med Lucie. Hun blir siden gift med Jens Tillufsen Bjelke.

Etter dette ble Storfosen inndradd under kronen. I 1574 blir godset overdradd ved makeskifte til den jyske adelsmannen Hans Ovesen Rød. En datter var gift med lagmann Jørgen Henriksen Staur. Disse overtar Storfosen. I 1617 selger Jørgen Staur til Jens Ågesøn Bjelke på Austrått. Deretter følger hans datter Dorthea. Etter henne tar broren Ove Bjelke over, for så å gå over til hans brorsønn Christopher Bjelke. Han selger Storfosen og Austrått til sin fetter oberst Christian Frederik von Marschalk i 1686.

Storfosen i 1770-årene. Etter tegning av Gerhard Schøning.

Da Christian Frederik døde var han konkurs, og Storfosen ble solgt til amtmann i Nordlandene Ove Schjelderup. Etter han satt enken, Kjersten Munch med gården til sin død i 1760. Oberstløytnant Lars Nannestad kjøpte så Storfosen, men døde allerede i 1764. Han tilhørte en norsk preste- og offisersslekt. Svigersønnen Nils Jensen Colstrup, fogd i Strinda og Selbu, overtok etter han. Som fogd kom han i kassamangel, og det var svikt i regnskapet. Han ble arrestert for sin kassaunndragelse, og hans eiendommene ble inndradd og solgt på auksjon. Kjøper av Storfosen er kanselliråd Hans Nannestad, sønn av Lars Nannestad. Han døde kort tid etter. Og da sønnen Fredrik Nannestad bare var få måneder gammel bestyrer enken Hedvig Brøcker godset. Hun giftet seg igjen med justisråd Hans Angell. I 1790-årene overtok Fredrik Nannestad eiendommene. Han solgte deler av godset, og i 1828 selve Storfosen. Kjøper var svogeren, krigsråd Knud Holtermann. Han var sønn av Eiler Hagerup Holtermann på Austrått. Knud Holtermann var en usedvanlig dyktig og driftig mann på mange områder. Han gjorde tidsmessige forbedringer innen jordbruket, og satte i gang andre virksomheter på gården. Han solgte i 1844, flyttet til Trondheim og kjøpte senere Lade. Kjøper av Storfosen var proprietær Niels Rosing Parelius Hegge. I 1878 solgte Niels Hegge til Fredrik Christian Hagen. Han dyrket opp mye ny jord, og satte i gang en rekke nye tiltak på gården. Han solgte igjen i 1909.

Etter 1909 har Storfosen hatt forskjellige eiere i kortere perioder. Fra 1969 har major Erland Skattem vært eier.