Berarminne frå sumaren 1993

av Jardar Eggesbø Abrahamsen


Del I: Sørover. Sunnmørsposten, 21.8.1993.
Del II: Nordover. Sunnmørsposten, 26.8.1993.
Del III: Austover. Sunnmørsposten, 25.9.1993, noko forseinka.

[Nokre råd for framtidige interrailarar.]


Del I: Sørover

Etter rekordsnøgge førebuingar la underskrivne ut på interrail med Hans Arild Runde og Karl Anders Øygard. Av omsyn til den røynlege verda var me likevel nøydde til å avgrense fartstida til tre veker, før vegane skulle skiljast og eg skulle få meg eit par veker for meg sjølv.

Fyrste uventa hindringa møtte me allereie då me skulle forlate vårt eige land. Ved ei mistyding hadde me ikkje papira i orden på byråkratisk forsvarleg vis, og det var berre godviljen til ein skrankemann på Oslo S som berga oss over svenskegrensa.

Verre var det då svenskane fekk oss for seint til danskeferja. Dersom me ville nå Hamburg-toget i tide, kunne me hoppe av på ferja og take eit anna tog til København. Som sagt, so utgjort, og me såg det andre toget forlate perrongen eitt minutt for tidleg for oss. Me fann då nokre forseinka vogner, og alt enda med at dei vart hekta på det fyrste toget vårt som då kom på land. Danskane råkøyrde, og me kom til Hamburg som avtalt.

Me reiste snart vidare til Amsterdam, der me gjekk på ein del museum. Sterkast sit nok inntrykka frå Anne Frank-museet, det er lagt til det huset og dei roma der familien Frank gøymde seg før nazistane fann dei. Ikkje so mykje vart sagt i huset, men mykje var å lese frå oppslaga og utstillingane.

I tillegg til det som er verdt ettertanke, opplevde me òg det urkomiske.

Pengar

Fyrste gateframsyninga av eit skodespel støytte me nemleg på i Amsterdam. Eller det var framsyninga som støytte på oss. Der møtte me nemleg ein fortvila engelskmann som kunne fortelje fylgjande:

Han hadde akkurat veksla reisesjekkar, då han vart nedslegen og rana. Men dersom han fekk so og so mange gylden med oss, so ville han ha akkurat nok pengar til ei ferje heim om ein halv time.

På spørsmål om legitimasjon svara han som venta at passet òg var stole.

Men hadde han kontakta ambassaden sin? Jau då, og der hadde han fylt ut ein skjema, men ikkje fått pengar, og ferja skulle gå om tjue minutt.

Det var då Hans Arild tok til å flire, og me tykte so godt om historia hans at mannen fekk 19 gylden (70 kroner) for henne.

Ikkje minst likte me opninga, der han sa at me var dei fyrste han møtte som kunne engelsk.

For i Amsterdam kunne dei fleste anten engelsk eller tysk. I Paris var det stikk motsett. No kan ein sjølvsagt ikkje vente at alle skal kunne akkurat det framandspråket som ein sjølv tilfeldigvis lærde på skulen. Men på turiststader som Eiffeltårnet bør ein i alle fall meistre eitt eller to framandspråk.

Paris var ein fin by. Berre synd at me traska rundt ein heil dag før me oppdaga metroen. Blemmer under hælane er ikkje gode.


Kalle (t.v.) og Jardar i Paris

Viking i Paris

I denne byen var det forresten at Hans Arild slo ned sin fyrste franskmann. «Han provoserte,» kommenterte han etterpå. «Han såg på meg med eit rart blikk, so svinga eg ut med sida, og der sat han på bakenden og skreik.»

So gale var det vel ikkje. Det var ein stakars gut på høgst tre år som var so uheldig å gå seg rett på liggjeunderlaget, det låg samanrulla nedst på ryggsekken.

I Paris fann me òg ei av verdas mest omsverma damer. Ho heiter Mona Lisa og heng i Louvre. Litt til ettertanke var det å sjå (og vere ein del av) folkehavet framfor den vesle råma på veggen. Det er korkje venleiken eller storleiken som gjer dama populær. Det er rett og slett det at det slik skal vere.

Vemodet var ikkje so stort då me forlét Paris. Ikkje var det norsk standard på herberget heller. Varmevatnet var lunka, og kaldevatnet var ikkje stort verre.

Me kom til Milano på kvelden medan han regnde som verst. Og der var det andre bollar. Ein bolle til frukost. Hans Arild meinte det var derfor italienarane var so snarsinte, for dei fær no mest ikkje frukost. Luft med brød rundt, kalla han det.

Turist med kamera

Den italienske dagen er varm. Og i varmen gjekk me inn på ei musikkforretning der videokameraet mitt sette i gang alarmen. Sjå, det fekk Jardar fordi han var dum og ville filme sitt publikum. Då var eg snar bort på La Scala og tok meg ei runde på operamuseet der i staden.

Endå varmare var det i Roma. På jarnbanestasjonen vart me raskt omsverma av folk som ville ha oss til overnattingsgjester. Éin av dei var ein mann med eit fint skilt på brystet: «Government authorized tourist guide». Han var kledd i noko som minte oss om uniform, og snart marsjerte me av garde til... Ja, det var altso ein hybel heime hjå mor hans. De kan tru han vart blid då me takka nei. Han meinte me hadde kasta bort tida hans, og so byrja han å prute.

Pruting til trass, me enda opp på eit hotell med svært hyggjeleg personale. Og i Roma vart me i tre dagar.


Del II: Nordover

Underskrivne var i sumar på ein forkorta interrail saman med Hans Arild Runde og Karl Anders Øygard. Sørlegaste punktet på reisa var Roma.

Møtet med Roma vart nesten slåande, då ein mann med militær framtoning ikkje klarde å leige ut ein hybel til oss som hotellrom. Frå då av vart han berre omtala som Mussolini.


«Eg vil med dette gjerne få lov
til å tala Roma midt imot. Takk.»

Me hamna på eit koseleg hotell berre nokre minutt frå jarnbana. Trafikkstøyen skulle me ikkje klage på. Han var stor nok frå før. Og varmt var det. Hans Arild og Karl Anders slo fast at på Colosseum var det ein del av torturen å sleppe martyrspirane ut i varmen.

Mykje kjølegare var det i katakombane, der me vart viste om av ei tysktalande nonne.

Språket var ikkje det største problemet i Italia. Dersom ein franskmann i Paris såg at me ikkje forstod honom, so endra han på ordvalet. I Italia brydde dei seg ikkje om slike detaljar, men snakka vidare, peika der det høvde seg, og sende oss av garde med eit smil i den retninga som me kanskje skulle. I tillegg møtte me gjerne på folk som kunne tysk eller engelsk. Eller me vart påstøytte av dei. Folk gjekk ikkje or vegen for å hjelpe bleike turistar uoppmoda.

Vatikanet vitja me, og ikkje nokon kontrollerte passa våre. Etter å ha sett oss om inne i Peterskyrkja fann me vegen mot kuppelen. I god tradisjon frå Eiffeltårnet gjorde me eit udemokratisk (he he!) vedtak om å gå trappene. Heis er fusk! Og det var fyrst ovan galleriet at me fekk eit skikkeleg inntrykk av kor stor den kyrkja er.

Trappene frå galleriet og opp i kuppelen er ikkje å tilrå for folk med klaustrofobi. Fyrst låg veggene skrått, so vart trappene smalare. Og då me omsider kom heilt opp, so var det tjåkande fullt av turistar der. Men dufor ei utsikt!

Likevel synd med alle skribleria. Same kvar me var, so hadde turistar skrive namna sine på veggene. Dette galdt både oppe i kuppelen, inne i Peterskyrkja og på Colosseum. Og om det ikkje var penn eller tusj, ja so hadde dei skrapa inn namna sine.

Frå Roma reiste me på eit overfylt tog, og me kom til kystbyen Venezia. «Interrail er kjekt, det,» sa Hans Arild, «spesielt etter at me byrja å bu på hotell.»

Og kjekt var det. Om me ikkje tok oss råda til nokon gondoltur, so tok me bussen på kanalen og fann Markus-kyrkja. Klimaet likna meir på det sunnmørske øyavêret, men lufta var noko varmare.

Mat

Pizza åt me! Italienske lefser med ost og kjøt. Me skal ikkje klage på kvaliteten, men på heile turen var det faktisk i Paris at me fann den beste pizzaen. Etter den var det liksom ikkje nokon som var spesiell lenger.

Kanskje med unntak av ein pizza som me åt i Wien nokre dagar seinare. Interesserte kan få adressa med meg. Pizzaen heitte «Diabolo», og namnet heldt godt. Det var ikkje smaken som var so veldig spesiell, men det var mengda på smaken. Det var smak opp- og nedføre, og han sveid so nasen rann. Og eitt er sikkert: Me skal aldri meir klage på sterk krydring! Elles var faktisk pizzaen god.

Som den trugne esperantist eg er, fekk eg òg med meg reisefylgjet på esperantomuseet på Hofburg. Og sjølvsagt gjekk me på Mozart-konsert, ogso på Hofburg. Billettane var dyre, men jenta som selde dei, var søt og hadde vore i Noreg, og då var det meste avgjort, på Stephansplatz utanfor Stephansdomen.

Elles var det her at Karl Anders tok til å verte sur på postverket, både det norske og det austerrikske. Han trong pengar, men ikkje eit einaste postkontor ville godtake den norske postsparebankboka hans.

I slikt selskap følte både eg og Hans Arild oss rike, og Karl Anders var berga.

Skjenning

Etter konserten tok me nattoget til Praha. Det vart ikkje mykje svevn å få, og me vart alle heller irritable av oss. Det var på denne strekninga me krangla som verst.

Humøret kom seg raskt i den tsjekkiske hovudstaden. På eit par minutt hadde me motteke rundt ti tilbod om overnatting. Me takka nei til alle, for me skulle ikkje overnatte.

Derimot vandra me omkring i byen utan mål eller meining, fann ein kjempemetronom på ei høgd på hi sida av Donau. Og me fekk oss stambord på McDonalds. Det var litt skuffande at dei ikkje selde Smetana-musikk på Smetana-museet, men Dvorak er ikkje noko dårleg byte.

Me reiste til Berlin på det neste nattoget, der me hadde ein avtale med kjentfolk om å take drosje. Sjølvsagt hamna me på ein stasjon der det ikkje var mogeleg å veksle pengar, og heller ikkje hadde me råda til å reise nokon stad og veksle. Men me hadde nok til ein telefon, og verten kom lange vegen og henta oss.

På dei to dagane i Berlin fekk me sett det meste som turistar ser, medrekna Brandenburger Tor og slottet der sigersmaktene delte Tyskland mellom seg etter andre verdskrigen. På olympiastadion sikra Hans Arild seg ein rusta bit av fakkelen.

Men no skulle vegane skiljast. Begge dei to andre hadde viktige gjeremål heime, medan eg skulle vidare på esperantokongress i Latvia.

Dei ynskte meg ein skikkeleg rævva tur vidare, og so la eg ut på eiga hand gjennom Polen.


Del III: Austover

Etter tri vekers interrail forlét eg reisefylgjet mitt i Berlin, me ynskte kvarandre ei ekkel reise vidare, og so fann eg toget til Warszawa.

I Warszawa var det ikkje so mange som kunne engelsk, nokre få kunne tysk, men på jarnbanestasjonen vart eg møtt av ein mann som kunne esperanto. Eg hadde kontakta honom medan eg framleis var i Berlin, og han ordna med hotell og alt for meg.

Eg var berre éi natt i Warszawa, for det eigentlege målet mitt var dei 29. baltiske esperantodagane i bygda Priekuli i Latvia. Eg reiste vidare frå Warszawa til den polske byen Bialystok neste dag, byen der grunnleggjaren til språket esperanto vart fødd i 1859. Eg tenkte eg skulle sjå litt på minnesmerka etter honom før eg reiste vidare. Eg er redd eg sjølv vart eit slags minnesmerke der, eller i alle fall ein turistattraksjon.

Tog?

Saka er nemleg den at over perrongane gjeng det ei bru. For å få meg til stasjonen måtte eg gå opp og over den brua. Men kva retning? I alle fall fann eg eit stort hus, der eg snart fekk språkproblem. Eg greidde å ringje ein esperantist som skulle kome og hjelpe meg. «Stå akkurat der du stend no,» sa han.

Eg venta. Og eg venta. Klokka vart tri, ho vart fire, toget skulle gå klokka fem. Tolmodet mitt vart mindre, mykje mindre. Til slutt måtte eg berre prøve å finne meg ein billett til Rîga sjølv.

Det var då eg oppdaga at eg ikkje var på jarnbanestasjonen i det heile teke. Eg var på bussterminalen.

No var ikkje lenger esperantistane å finne på telefonen. Eg fekk fleire motstridande opplysningar om toga austover, i den grad eg greidde å forstå noko som helst. Klokka vart seks, og omsider fekk eg meg på eit tog som heldigvis var to timar forseinka. Til all lukke var det det einaste som ikkje gjekk via Grodno, for til Kviterussland hadde eg ikkje visum...

I Litauen krangla eg med togpersonalet fordi dei ikkje ville gjeve meg billetten min, men eg kom no til Rîga neste morgon, der eg vart henta av kjentfolk på stasjonen.

Esperanto

Dei baltiske esperantodagane er ei årviss tilskiping med fleire hundre deltakarar. I år var arrangementet lagt til Priekuli ved Cêsis i Latvia, men den vanskelege økonomiske stoda i den delen av Europa gjorde at berre ca. 35 menneske møtte fram denne gongen. Av desse var sju frå Noreg, to frå Polen, éin frå Litauen og resten frå Latvia.


Ved bålet i Priekuli-skogen.

På opninga laurdag 10. juli hadde eg sjølv gleda av å kunne helse frå stortingspresident Jo Benkow. Denne helsinga var òg årsak til at den latviske fjernsynskanalen NTV-5 møtte fram på flyplassen då den siste pulja nordmenn kom til landet. Og på den riksdekkjande, statlege kanalen vart me fyrsteoppslaget på Dagsrevyen den kvelden.

Ein kan spørje om kva i all verda som skjer på kongressar av dette slaget. Her samlst altso folk berre fordi dei kan eit språk. Ikkje frimerkesamlarar eller naturvernarar, men esperantistar.

Og det me gjorde, var å ha det kjekt i lag. I praksis ville det seie utflukter og sjåturar på dagen, og om kvelden samla me oss gjerne heime hjå folk eller rundt eit bål, som ein forseinka jonsokaftan. Jonsokfeiring hadde vore forbode under den sovjetiske okkupasjonen.

Sjåturane var ikkje pakketur-opplegg. Mellom anna var me langt inne i skogen og såg på ein gamal offerstein som berre lokalkjende visste om. Me fekk òg sjå ein «varm stein» som strålar ut gode krefter, og like ved var der ein brunn med helsesamt vatn. Dei som hadde drukke frå den brunnen, overlevde ein pest som herja landet i mellomalderen.

Skogshogst

Ho som viste oss alt dette, var Jana Ramata. Ho var enkje no, men mannen hennar hadde eksperimentert med treslag frå heile verda for å få fram artar med kort veksttid. Dette hadde han klart, men under den sovjetiske okkupasjonen hadde han nekta å samarbeide med styresmaktene, som for øvrig var ute etter å få trea hans med tilhøyrande ære gratis. Det hadde kosta mykje slit å halde ekspreimenta løynde, og alt hadde då ogso gått føre seg utan offentleg støtte eller stønad.

Som takk for den fine omvisinga rydda me eit stykke skog for uynskte tre, og etterpå fekk me skikkeleg latvisk nonsmat, m.a. med latviske pankûkas (pannekaker).

Innimellom fekk me høyre mange historier frå sovjettida. Alle veit me at ei raud stjerne tyder kommunisme. Ikkje like mange veit at ei grøn stjerne tyder esperanto. No finst det ei bru i dette området der sovjetarane hadde passa på å få med ei rad med raude stjerner på rekkverket. For nokre år sidan var det eit esperantostemne akkurat der, og i nattemørkret hadde gjengen snike seg ut med måling og farga alle stjernene grøne.

Den same Aristîds Medins kunne fortelje at under okkupasjonen hadde grava til den fyrste presidenten i landet vore forbode område. Som studentar hadde dei då teke med seg stearinljos og sett frå seg ved grava. Fyrst raude, so kvite, og til slutt raude att. Slik vart det «tilfeldigvis» det latviske flagget.

Sol

På dei sju dagane årets tilskiping varde, gjekk me mykje i skog og mark. Me såg villsvin og elvar, skogar og innsjøar. Latvia er flatt som Danmark, varmt som Noreg (til dels varmare), og fullt av borger og slott. Folkevisetradisjonane lever mykje betre enn her til lands – jamvel småborna syng med. Men det var ille at eg kom bleik frå Roma, for so å verte solbrend i Latvia.

Det var med stort vemod eg forlét landet den 20. juli, etter nokre ekstra dagar i hovudstaden Rîga. Eg tok flyet til Stockholm og toget til Trondheim, der eg overnatta på hybelen min.

Fem veker tidlegare var det berre so vidt at me kom oss på toget i Oslo. No måtte bussjåføren råkøyre for at eg skulle nå hurtigruta heim til Sunnmøre. Og so var reisa over. Men det er neppe siste gongen eg fer til Latvia.


Latvias nasjonalhymne

Gud signe lettisk land,
vårt dyre ætteland,
signe da lettisk land,
ja signe du dét!

Hvor døtre blomstrer blygt,
hvor sønner synger mykt,
la oss der leve trygt,
i lettisk land!

Kârlis Baumanis,
til norsk ved Jardar Eggesbø Abrahamsen