IKKEVOLD SOM NASJONAL FORSVARSFORM

Skrevet av Andreas Wisnes og Ulf K. Eriksen
Tilrettelagt for WWW av Geir Helland

Innledning

Innen teorier om ikkevoldskamp finnes to hovedretninger. En taktisk, som først og fremst baserer seg på ikkevoldsmetodens praktiske verdier i en konflikt, og en etisk/religiøs, der ikkevoldsprinsippet er en essensiell del av et livssyn eller samfunnssyn. Man kan si at den taktiske ikkevoldsaktivist ser pragmatisk på det, og bruker ikkevold som metode, mens den etisk innstilte aktivist i større grad har ikkevold som livsstil. I og med at vi ikke forutsetter at opprettelsen av et ikkevoldelig forsvar i Norge krever en total holdningsendring i folket, vil vi her først og fremst ta for oss ikkevold som taktisk metode. Utgangspunktet for en taktisk vurdering av et ikkevoldsforsvar kan være: "Hvis man med et ikkevoldelig forsvar kan fordrive fienden, samtidig som tapet av menneskeliv blir 10 % mindre enn det ville ha vært med et militært forsvar, bør en da satse på dette?" Det er imidlertid viktig å ha i mente at i en konflikt med sterke interessemotsetninger av denne type må en være forbredt på at menneskeliv kan gå tapt. Samtidig er det slik at hverken et militært eller ikkevoldelig forsvar nødvendigvis er noen garanti for seier i seg selv, en konflikts utfall påvirkes av mange faktorer (for eksempel besluttsomhet, organisering, utholdenhet og strategi). Et ikkevoldelig forsvar er ikke et territorialt forsvar i vanlig forstand, men et sosialt, fordi målet er å forsvare elementære kulturelle, sosiale og politiske verdier i et samfunn. Derfor blir begrepet "sosialt forsvar" brukt i resten av artikkelen. For enkelhets skyld er ordet fiende brukt "ukritisk" om motstanderen.


Makt og Samarbeid

Et sosialt forsvar bygger på det prinsipp at det er umulig å kontrollere et ulydig folk som står samlet. Dette har filosofer, politikere og offiserer opp gjennom historien uttrykt på forskjellig vis: Den franske soliologen Augustin Comte sa at "sosial makt" er "bygd opp av flere individers vilje til [...] samtykke". Tomas Hobbes (eng. filosof): "Ta bort lydigheten i enhver stat [...] og den vil oppløses etter kort tid". Den franske rettsfilosofen Montesquieu uttrykte det slik: "I despotiske stater er styrets vesen således at det trenger den mest passive lydighet..." Max Weber, en tysk sosiolog uttrykte det slik: "Hvis staten skal eksistere må de dominererte lyde den autoritet som makthaverne hevder de har". Hitler skrev i Mein Kampf at "man må ikke innbille seg at [...] en ny statskonstitusjon [...dannes...] av gradvis makt ovenfra". Og den tyske General Harteneck skrev i mai 1943: "Vi kan mestre de vidstrakte russiske utstrekningene som vi har erobret bare med russerne og ukrainerne som bor der, og aldri mot deres vilje". Essensen blir at makt oppnås gjennom frivillig eller ufrivillig samarbeid. Et sosialt forsvar forsøker gjennom forskjellige typer ikkevoldsaksjoner å forhindre dette samarbeidet, for derigjennom å hindre motstanderen i å oppnå sitt mål. Eksempler er gå-sakte aksjon, streik, boikott, opprette alternativt (parallelt) styre, demonstrasjoner, blokader og sabotasje.

Clausewits' tyngdepunktslære

Krig er en total konfrontasjon, der alle krefter settes inn for å få få fienden til å underkaste seg. Et sosialt forsvar som skal ha en sjanse må derfor være i stand til å motstå et slikt press. Prinsippene for et væpnet og et sosialt forsvar har mange felles trekk, og for å forstå hvordan et sosialt forsvar må organiseres for å motstå et slikt press, må vi først innom litt klassisk militær teori. I denne teorien er forsvaret overlegent angrepet. Et vanlig syn er at mellom militære motstandere trenger en angriper tre ganger så store styrker som en forsvarer hvis han skal lykkes i å vinne en angrepskrig. Det er midlertid ikke så enkelt: Clausewitz' skriver: "... det avgjørende punkt er å holde seg for øye de overveiende relasjoner mellom de to parter. Ut av disse vil et visst tyngdepunkt, et midtpunkt for makt og bevegelse danne seg, hvorpå alt beror; og mot dette tyngdepunktet må det konsentrerte slag av alle styrkene settes". Tyngdepunktene kan for for eksempel være et lands atomvåpen, dets hærstyrker, folkeopinionen i en nasjon, eller interessesammenfallet i en allianse hvorpå allierte hærstyrkes bygges. Alle forsinkelser og omveier er berettiget hvis de øker evnen til å nå hovedmålet: - tilintetgjørelsen av fiendens tyngdepunkt. Etter at fiendens tyngdepunkt er knust vil krigen i realiteten være avgjort.

Tyngdepunktet og det sosiale forsvar

Uansett hva slags forsvar en oppretter, vil en samtidig etablere et tyngdepunkt hvis overlevelse er nødvendig for fortsatt motstandskamp. Dette må være det sentrale utgangspunktet for planleggingen, og hvis en konstruerer tyngdepunktet taktisk klokt kan en tvinge fienden til å angripe der en selv er sterkest. Dette fordi fienden er nødt til å angripe forsvarets tyngdepunkt hvis han vil vinne krigen. I et sosialt forsvar vil tyngdepunktet være samholdet og motstandsviljen, og alle ikkevoldelige midler som styrker dette har verdi. Man må innrette seg slik at samholdet blir best mulig i stand til å motstå aksjoner som har som mål å ødelegge det. Først og fremst er det viktig at en organiserer seg slik at samholdet ikke kan undergraves hvis fienden får kontroll over samfunnsinstitusjoner en tidligere benyttet seg av. Deretter må man sørge for at samholdet ikke bryter sammen av mindre nederlag eller tilbakeslag i kampen. Forvaret vil ha større sjanse for å lykkes om samholdet har sitt holdepunkt i sosiale institusjoner folk er knyttet til gjennom dagliglivet, som f.eks. fagforeninger, kirker, idrettsforeninger og organisasjoner. Motstanden blir også større når hvert enkelt individ forsvarer det som hun/han anser for verdifullt. Klarer en å organisere et slikt samhold er man i stand til å føre en utmattelseskrig inntil fiendens kostnader overstiger verdien av det politiske mål han kan oppnå. Mislykkes den første offensiv er det forsvaret som fører krigen.

Motangrep og polarisering

I et tilfelle av invasjon fra en brutal fiende, vil trolig krigens første fasedreie seg om å forsvare samholdet, samtidig som man organiserer seg best mulig for å dekke folkets primærbehov. Overfor ulydighet vil fienden reagere med vold. Dette vil fortsette inntil fienden oppdager at det ikke dannes splittelse i befolkningens samhold, og at ytterligere voldsbruk skaper splittelse i hans egne rekker(splittelsen vil blant annet komme fordi han ikke kan legitimere voldsbruk overfor ubevæpnede). Som Clausewitz uttrykker det: "ytterliggående innsats vil bryte sammen under vekten av motsående krefter i den selv". Før eller senere vil det oppstå en situasjon der ikkevoldelig motangrep blir mulig. Men å arbeide for en slik situasjon starter selvsagt øyeblikkelig etter en invasjon, og følges opp med aksjoner der en stadig presser på for å gjenvinne det tapte selvstyret. På den måten vil fiendtlig okkupasjon få stadig mindre betydning, samtidig som kostnadene ved okkupasjon stadig øker mens utbyttet minker. Ill.1.I denne type aksjoner må en være forbredt på at menneskeliv kan gå tapt. Så lenge tyngrepunktet i et forsver et intakt vil motangrep og tilbakeerobring være mulig. En motoffensiv har den fordel at tyngdepunktet hos angriperens styrker nødvendigvis er et resultat av angriperens organisering i det opprinnelige angrep. Tyngdepunktet for en motoffensiv er "de indre motsetninger i fiendens leir" (Mao Tse-Tung). Et ikkevoldelig motangrep må settes inn mot de som lokalt utfører undertrykkelsen, mot fiendens nasjon, og overfor internasjonale grupperinger. At krig er politikk med andre midler innebærer at hemmende faktorer hindrer det "totale krig". Der politikk, kultur, religion og ideologi brukes for å påvirke krigshemmende faktorer i den sosiale sammenhend krigen finner sted i, kan være likeverdeg med kuler og krutt.

Målet for "kampen" er både å omvende motstanderen i hans hjerte, slik at han vinnes for ikkevoldsaktivistens synspunkter om rettferdighet og moral, og aksepterer de okkupertes rett til salvbestemmelse. Å omvende en gruppe er imidlertid noe helt annet en å omvende en motstander man har på tomanshånd. Under en konflikt kan det dessuten oppstå en naturlig polariseringeprosess, dvs. at gruppene blir stadig mer innad homogonisert og adskilt fra hverandre. Men polarisering vil bare skje der grupper har motsatte interesser, og en menig soldat har i de fleste tilfeller andre interesser enn en general. Generalen kan være vår fiende, uten at nødvendigvis soldaten trenger å være det. Følgelig vil fiendens ledelse ta avstand fra forsøk på tilnærmelser fordi han vet at det kan skape uenighet og føre til frafall blant hans egne folk. For å få fiendens tyngdepunkt til å bryte sammen er det derfor nødvendig å gå fremover skritt for skritt. En må se sin egen kamp som en samtidig "oppdragelse" av fienden. En klarer ikke å frigjøre seg selv raskere enn det en samtidig også klarer å "frigjøre" fienden fra seg selv. Dette betyr likevel ikke at det er nødvendig å overbevise alle hos fienden om at en har rett. Hvis forutsetningene for et motangrep er tilstede, holder det med en liten del. Av Øst-Tysklands befolkning på 20 millioner trengtes det bare 400 000 åpenlyst aktive for at Honecker og den gamle garde måtte si takk for seg i 1989.

Atomisering og konsentrasjonsleire

Hvordan ble konsentrasjonsleirene mulig, og hva skal man gjøre for å hindre at slikt skjer igjen? I "GULag-arkivet" prøver den russiske forfatteren Solsjenitsyn å gi et svar: "Og etter [...arrestasjonene...] diskuterte man det brennende spørsmålet i leirene: [...] Hva hvis folk [...] ikke hadde sittet i hullene sine, stive av skrekk hver gang det gikk i ytterdøren og gikk i trappen -men hadde forstått at de ikke hadde noe å tape og noen hadde lagt seg i bakhold i entreen [med våpen]? [...] Da ville organene raskt ha fått for få folk, og Stalins begjær til tross - den forbannede maskinen vill ha stanset! [...] Vi elsket ikke friheten høyt nok [...] vi underkastet oss MED BEHAG. VI FORTJENTE ganske enkelt det som kom ". Men det var ikke engang nødvendig å bruke vold mot Stalins lakeier: "I 1927 forsøkte to tsjekkister å arrestere en kvinne [...] midt på dagen. Hun klamret seg fast til en lyktestolpe, begynte å skrike og ga seg ikke. Og ikke alle forbipasserende slo øynene ned, men samlet seg rundt henne og tsjekkistene. [Tsjekkistene] ble straks forvirret. De kan ikke arbeide i samfunnets lys. De hoppet inn i bilen og stakk av.". Men den stadig voksende og allmenne gjensidige mistro gjorde slaveriets brodergrop dypere. Om noen begynnte å snakke åpent ut, trakk alle seg unna: "provokasjon"! Slik var enhver oppriktig protest som brøt gjennom forutbestemt til å bli isolert og tatt avstand fra. "Ved å skjule oss fra hverandre og ved ikke å tro på hverandre, hjalp vi selv til med innføringen av den absolutte ikke-offentlighet, den absolutte desinformasjon, som er årsakenes årsak til alt som skjedde..."

Det som beskrives ovenfor er blitt kalt en atomeringsprosess. Folket rives vekk fra sine gamle kulturelle bånd, og tilpasses et nytt samfunn der de blir stadig mer fremmedgjorte og ensomme. Dette skjer også i vårt eget samfunn i dag, gjennom den generelle samfunnsutviklingen. For 75 år siden var det vanlig at folk levde i storfamilier med alle tre generasjoner, nært knytte til den lokale bygda (på godt og vondt, selvsagt). Etter krigen ble kjernafamilien med mor, far og to barn forbildet, og i dag er også denne smlivsformen i ferd med å oppløses. Ca. en tredjedel av Norges befolkning er enslige, og ensomhet er et stadig økende problem. Staten registrerer og katalogiserer folk, og plasserer dem på sin "passende" plass i systemet: småbarn i barnehage, skolebarn i skole, syke og annerledes på sin type institusjon, de eldre på gamlehjem o.s.v. Dette er en trussel mot et sosialt forsvar, og til fordel for mulge despoter den dagen samfunnet kommer ut i virkelig store problemer. Et sosialt forsvar fungerer best i samfunn med godt utbygde sosiale nettverk, der folk er nært knyttet til hverandre. Dessuten er et nettverk som består av folk som kjenner hverandre den beste forsikring mot infiltrasjon og spionasje. Atombombe-apologeten Glucksmann sier det slik: "Jo mer et samfunn er oppsmuldret i enkeltindivider, desto mer totalitært er det: Maktens fremste mål er å hindre kommunikasjon mellom borgerne". Er en atomeringsprosess først satt i gang vil det være vanskelig for en befolkning å samordne et opprør mot en diktator, hvis vilje til å ville seg selv som makthaver er større enn ønsket om en effektiv politikk. For å forhindre en ny Hitler må en befolkning derfor ha klart for seg at enten står den samlet mot de første overgrepene, eller den kan risikere gradvis utryddelse.

Både væpnet og ikkevoldelig motstand er avhengig av forsvarsviljen, derfor må man i utgangspunktet skape et samfunn folk er villige til å forsvare. På slagmarken motiveres forsvarsviljen av at soldaten har valget mellom å drepe eller å bli drept. Et sosialt forsvar har et enda sterkere motiv i en konflikt: enten står vi sammen, eller vi risikerer at det bygges et nytt Auschwitz. Bare en påpasselig kultur, og ikke et militærvesen, kan hindre utbredelsen av rasisme og andre fikse ideer. Avskrekking gjennom atombomben stopper ikke GULag.

Sentralisering kontra lokalstyre

Et sosialt forsvar må være fleksibelt, og ikke bestå av et sentralstyrt system, men derimot flest mulig små enheter som samarbeider på selvstendig grunnlag. Dermed vil det ikke være noen katastrofe for hele motstandskampen om noen tvinges til å oppgi kampen helt eller for en periode. Dette muliggjør dessuten at det sosiale forsvaret kan tilpasses lokale forhold, noe som gir mer lokal medbestemmelse, dermed økes også motivasjonen til å delta. En effektiv metode for å splitte samholdet er å påvirke mindre grupper til en radikal motstand som resten ikke er villig til å delta i. En heroisk handling er verdiløs hvis den ikke skaper samhold. Lokalt selvstyre når det gjelder beslutninger om deltagelse gir stor sikkerhet for at det ikke blir satt i verk aksjoner uten at det der er støtte for det i befolkningen. En ekstragevinst ved lokalt styre er at det stimulerer tl flere lokale initiativ, slik at nye former for motstand stadig utvikles. Når kampen blir langvarig, må en regne med at fienden vil tilpasse seg og komme med mottiltak. Taktikken en møter en motstander med må derfor videreutvikles hele tiden, slik at en stadig vedlikeholder presset. Derfor er det hele tiden behov for nye ideèr.

Der en befolkning er avhengig av et sentralisert samfunnssystem i sitt daglige liv, blir den lett sårbar for en fiendes aksjoner mot disse systemene.
Ill.2.
Under 2. verdenskrig spilte den illegale presse en sentral rolle i motstandskampen. Dette bildet er fra redaksjonslokalet i fagbevegelsens avis, "Fri bevegelse".
Da tyskerne okkuperte Norge i 1940 fikk de kontroll over hele statsapparatet da de plasserte sine folk på toppen. En desentralisert modell kunne i større grad forhindret at tysk politikk ble satt ut i livet, og gitt mere rom for ikkesamarbeid og trenering. Et annet eksempel er massemedia: I en konflikt må en forvente at TV- og radiostasjoner rask blir okkupert.

I de ikkevoldelige revolusjonene i Øst-Europa i 1989-90 slo befolkningen ring rundt TV-husene og forsvarte dem med sine egne kropper som våpen. Begge parter var klar over at det som klarte å styre informasjonsstrømmen også kunne styre folket. Sentralismen i de gamle kommunist-regimene i Øst-Europa gjorde TV og radio ekstra viktig. Samtidig var det også en av grunnent til at regimene falt sammen som korthus da folket reiste seg. Informasjonen er viktig for å koordinere de forskjellige leddene i et sosialt forsvar. Med ikkevoldelige midler er det vanskelig å forhindre en brutal okkupant å få fysisk kontroll over sentrale radio- og TV-stasjoner. Etablering av slik kontroll kan imidlertid motvirkes hvis en på forhånd har forbredt tiltak for distribusjon av informasjon gjennom alternative kanaler. Man kan ha planer klare for sabotasje av utstyret for at det ikke skal falle i fiendens hender, samtidig som man i forveien bygger opp lager av utstyr for massekommunikasjon, eller går under jorda med nødvendig utstyr under en okkupasjon. Dess fler lokal-TV, aviser, nærradioer og kopimaskiner som finnes, dess vanskeligere blir det for fienden å stanse flyten av fri informasjon. Dette gjelder også for energiforsyning og matforsyning. For å føre en motstandskamp over lengre tid må tilgangen på det mest nødvendige basere seg på lokale ressurser.

Strategi

Den offisielle amerikanske definisjon av "strategi" lyder: "Kunsten og vitenskapen om utviklingen og bruken av politiske, økonomiske og psykologiske krefter i en nasjon sammen med de væpnede styrker,
Ill.3.
Praha, 1968: Militære invasjonsstyrker fra fem Warzavapaktland, deriblant russiske stridsvogner møtes med massiv sivil motstand.
gjennom fred og krig, for å sikre nasjonale hensikter."
Den kjente strategen Lindell Hart sier at "strategi er kunsten å anvende militære midler for å oppnå de resultater som fastsettes av den politiske ledelse". Krig er altså en fortsettelse av politikken, bare med andre midler. Hvis uttrykkene "sammen med de væpnede styrker" og "militære" utelukkes, så er disse definisjonen også gyldige for et ikkevoldelig forsvar.. Generalmajor H.I. Sunde skrev i en artikkel i Norsk militært tidsskrift om Hitlers manglende strategi: "Hitler og hans offiserer satte sin lit til at operative suksesser ville være nøkkelen til å vinne en krig. Men det å slå en fiende med en operativ suksess når fienden ikke aksepterer nederlager, er et åpent spørsmål. Hvordan skulle tyskerne bryte russernes vilje til forsvar? De ville ikke overgi seg, og de syntes å komme sterkere tilbake gang etter gang, mens tyske styrker ble stadig svakere. Flere slag kunne vinnes. Det var imidlertid åpenbart at selv om en kunne vinne slagene, kunne en ikke vinne krigen".

Geriljakrigføring og ikkevoldskamp har visse likhetstrakk. Begge antar at en militært sett overlegen fiende kan overvinnes med en strategi bygget på befolkningens mobilisering, og oppsplitting av motstanderens styrker. I ikkevoldskamp er det et viktig mål å tvinge fienden til å spre seg ut over store landområder. Den amerikanske ideologen Kennan påstar at "universell verdensdominans er en teknisk umulighet" fordi "effektiviteten til makten som utstråler fra ethvert nasjonalt senter minskes proposjonalt med den distanse som er involvert, samt graden av kulturelle ulikheter." Lindell Hart skriver: " dess mer konsentrert ikkevoldsmotstanden er, desto mindre styrke kreves det for å slå den. Jo mer universell og spredt den er, desto vanskeligere er den å hamle opp med. Det, vil jeg påstå, bør være det ledende prinsipp i planleggingen av et ikkevoldsforsvar, og man bør forsøke å anvende strategier og metoder som utsetter fienden for et maksimalt press for å få ham til å spre sine styrker for vidt."

Hadde Staling stått overfor et NATO basert på ikkevoldskamp, er det ikke usannsynlig at hans stormannsgalskap ville fått ham til å spre styrkene sine utover begge kontinentenen. Gene Sharp sa i 1985 at "det er sterke bevis for at manglende fleksibilitet i de sovjetiske styrker er et av deres mest seriøse militære ulemper: Styrkene er udyktige når det gjelder å lage justeringer i de opprinnelige planene; lavere enheter er ikke dyktige til å ta initiativ og utøve kreativitet når de er avkuttet fra sine befal; og styrkene mangler evne til å justere seg etter uforutsette forhold og handlinger". Alle militære styrker basert på direkte eller indirekte tvangsrekruttering vil ha samme problems. Spredte styrkers møte med et fleksibelt sosialt forsvar ville derfor gitt enorme problemer. Selv om okkupasjonen ble begrenset til ett land, så hadde ikke russerne vært forbredt på å takle situasjonen hvis, la oss si, en halv million profesjonelle ikkevoldelige NATO-soldater kom de okkuperte til unnsetning. Det politiske, psykologiske og moralske presset på Warsawapakte-soldatene i Tsjekkoslovakia under invasjonen i 1968, gjorde at de måtte byttes ut hver tredje dag i åtte måneder før Warsawapakten fikk kontroll i landet. Stalin måtte ha gjort det samme om han skulle fått kontroll i ett eller flere NATO-land. Man da hadde han undergravet seg selv, fordi de hjemkommne soldatene ville utgjort et stort problem for det indre samholdet. Dessuten hadde Stalin merket seg Lenins tese om "kulturell krigføring", og hans frykt for vestens kultirimperialisme førte til massive forsøk på å isolere russere fre all utenlandsk innflytelse.

Norge ville miste mye av der strategiske betydningen hvis NATO omrustet til et ikkevoldelig forsvar. Ville en angriper innlede en utmattelseskrig med et ikkevoldelig Norge bare for å få kontroll over et område som ikke har noen strategisk betydning? Under en okkupasjon ville sympatien komme et ikkevoldelig Norge til gode, slik at okkupanten blir isolert politisk og økonomisk. Prislappen for en okkupasjon av Norge ville bli svært høy uansett hvem som forøkte seg mot et ferdig utbygd sosialt forsvar. Men maktmennesker er som regel korttenkte. Og de tiltak vi har nevnt, kommer tross alt i skyggen av arbeidet for å hindre at en ny Stalin eller Hitler kommer til makten i "fredstid". Etter at det militære forsvaret er omrustet til et sosialt, vil utgiftene til et omrustet NATO være drastisk redusert. De frigjorte midler kan brukes til å etablere en mest mulig rettferdig verdensordning, som ikke gir grobunn for despoter. Ved i fredlige tider å innlede et vennlig forhold til vanlige folk i et mulig fiendtlig land, vil en diktator få problemer med å rekruttere soldater til en krig mot oss. En aktiv utenrikspolitikk spiller altså en sentral rolle, selv om selvberging og lokaldemokrati står sentralt i et sosialt forsvar. Så lenge basisbehovene i Norge blir dekket av innenlandsk produksjon, bør internasjonal handel ( dersom det er økologisk forsvarlig), politisk samhandel og kulturell utveksling stimuleres. Ill.4. Dette vil være den beste garanti for fredlig sameksistens fordi det vil virke sosialt "oppdragende" på partene i verdenssamfunnet.



Artikkel: Andreas Wisnes og Ulf K. Eriksen.
Orginal layout: Ulf K. Eriksen og Knut-Erik Helle.
Juridisk bistand: Advokat Øyvind Solberg.
Grafikk: FMK/Geir Helland
Tilrettelagt for nettet av: Geir Helland.
(C) Folkereisning Mot Krig. Kan fritt kopieres dersom kilde oppgis.
Svart Fugl - FMK