| Kukken og skosålen kom en gang til å snakke sammen.
«Det er ingen som blir så vanskjøtt som meg» sa skosålen. «De setter meg oppunder foten på folk, og trår meg ned i skitt og søle, så jeg blir bløt som en klyse. Rett som det er blir jeg tråkket mot stål og skarpe steiner. Så smører de meg inn med klissete skokrem, men ikke hjelper det, for ut må jeg enten det er frost eller hete. Og noe godt får jeg aldri, uten en sjelden gang når en sårbeint stakkar slår i meg en brennevinsskvett. |
Nei du har det bra, du. Du sitter der i skrittet og har et varmt hus, og tar de deg ut, har du det godt. Du blir klappet og strøket av fine hender, og får kose deg med kvinnfolk.»
Nei, han ristet febrilsk på hodet, kukken, og mente fanden ta han i det, at han hadde det verre og ikke bedre. Og det var et mirakel at han ikke var oppslitt for lenge siden. Om han hadde vært både av stål og jern, kunne han aldri stå ut det han hadde stått ut. |
Han måtte være til enhver tid, og stå å paradere for enhver fantefitte som husbonden ville inn på. Og det verste var at han ble kjørt opp og ned i et hull like ved røven.
For der inne satt det en som klemte som en knipetang, og en marksuger som pattet og sugde så han ble helt forsprengt i hodet. Og han ble så løs i magen st han spydde ut av seg alt det våte som var i ham, og han ble så sliten og matlei at han hang som en våt skurefille bakover. |