Historien om en klodrian

Det var den 28. februar 1957 at en velkledd ung mann for første gang satte sine ben på kontoret til det fransk/belgiske tegneseriemagasinet "Spirou". Han presenterte seg som Gaston Lagaffe ("gaffe" er det franske ord for klodrian), og da som kjent navnet ikke skjemmer noen, ansatte redaksjonsfolkene ham i god tro. Det skulle de ikke ha gjort, for siden den skjebnesvangre dagen har "Spirou" vært hjemsøkt av utallige katastrofer på grunn av denne fyren, som fikk navnet Viggo i det første norske albumet som kom ut i 1974.

Da tegneren André Franquin fant på figuren Viggo sammen med sin assistent Jidehém og "Spirou"s daværende sjefredaktør Yvan Delporte, hadde Franquin for lengst blitt berømt på serien "Sprint" (Spirou et Fantasio), som var magasinets "flaggskip". Han var altså vant til å arbeide med lange, humoristiske beretninger. Med serien om Viggo viste han at han også mestret den korte, avsluttede, humoristiske situasjon.

De første års Viggo-episoder bærer likevel preg av å være "avfall" fra "Sprint". Kvikk og Sprint er nemlig seriens viktigste bipersoner, så man får inntrykk av at Franquin brukte avlagte ideer fra "Sprint", episoder som passer bedre i forbindelse med vår ustyrlige venn Viggo.

Men etter hvert som Viggo-figuren utviklet sin karakter og personlighet, kom Sprint i bakgrunnen. Samtidig måtte bipersonen Kvikk finne seg i sterk konkurranse fra andre karakterfaste personer på forlaget "Spirou", som forøvrig er blitt oversatt til "Serieforlaget" i de norske albumene. Blant de viktigste av disse personene kan vi nevne Viggos store kjærlighet, frk. Janne, og den alltid like uheldige, kontrakt-søkende herr Parker, som med sitt voldsomme temperament drives fra sans og samling av Viggos geniale påfunn.

Den Viggo du møter i de nyere episodene ligner ikke mye på han som ble ansatt på forlaget i 1957. Det pyntelige utseendet har måttet vike for et ytre, som står mer i stil til Viggos kaotiske indre. Samtidig har Viggos kropps lige og mimiske uttrykk forandret seg, så han i dag er en like betydelig figur som Franquins mesterverk Spiralis.

Men i motsetning til Spiralis må Viggo omgi seg med diverse effekter for at uttrykket skal bli fullkomment: Det underlige framkomstmiddelet som Viggo hårdnakket påstår er en bil, den øredøvende viggofonen, den kjælne katten og den koleriske måken... og vi må for all del ikke glemme den nidkjære konstabelen, som har utviklet seg til å bli en av Viggos betydelige motstandere.

Alle disse figurene kan du oppleve i de 18 Viggo-albumene som hittil er utgitt på norsk.


Bjørge Stavik © 1997