HANNE AGA

INTRODUKSJON TIL HANNE AGAS FORFATTERSKAP OG BOKA "KRAFTAS: POESI/FORTELJANDE" Videre lesning:

Anmeldelser av Solis:




Poeten Hanne Aga har med boka "Kraftas. Poesi/Forteljande" (1994) skrevet 8 bøker siden debuten i 1981.

Bare 3 av bøkene har fått den klare sjangerbetegnelsen dikt: den første boka "Skjering med lys" (1981), den andre "Forsvar håpet" (1983) og den femte "Presis Overalt" (1988). De resterende bøkene har undertitler som "ei open historie", "poesiroman", "dikt/song", "tekster" og "poesi/forteljande". Eksperimentering med sjangre og litterære former har vært vanlig i europeisk litteratur siden tidlig på 1800-tallet, og vi knytter gjerne dette til modernisme (og deler av romantikken).

Det har vært sagt om Hanne Aga at hun skriver i en tradisjon fra både modernisme og romantikk. Modernistisk, fordi hennes tema stadig er språket og det poetiske: en stadig søken i språket etter (nytt, utvidende) språk. Romantisk, fordi hun gjennom denne språklige utforskningen søker sammenheng og helhet. Jeg nevner dette for å hjelpe meg til en ytre, forenklet beskrivelse av Agas poesi. Og dersom jeg i første omgang skal holde meg til en slik ytre beskrivelse: Jeg vil si at det særmerkede ved Aga er intensiteten i de poetiske bildene. Ladningen og kraften i språket er slående.

Gjennom 1980-årene har sjangerblandingsteknikker vært mye brukt i norsk litteratur, punktromanen er et eksempel på dette (punktroman er en betegnelse for en norsk kortprosaform). Forenklet sagt er punktromanen en fragmentarisk teksttype med trekk fra både poesi og prosa. Poesien som ble utgitt i Norge på 1980-tallet, var ofte skrevet i form av sykluser og helhetlige prosjekter hvor man kunne finne en episk tråd eller annen sammenheng. Refleksjoner over språk og skrift er også ganske vanlig i norsk skjønnlitteratur på 80-tallet.

Hanne Aga har ikke skrevet noen punktroman, men fra og med den tredje boka, "Hard, klar rose. Ei open historie" (1985), har sjangerblanding vært en del av hennes poetiske prosjekt. Dette formgrepet henger sammen med et tematisk særtrekk ved tekstene: De er alltid også en refleksjon over det poetiske språket og sin egen tilblivelse. Denne tilblivelsen er for Aga bare mulig gjennom en kamp i språket. En kamp i språket, for språk. For skaperkraften.

       

Det fortellende elementet i Agas diktning kommer tildels frem i vekslingen mellom refleksjon og poetisk språk. Eller, sagt på en annen måte, i den forbindende virksomheten mellom kropp og språk. Det vil si: Den reflekterende virksomheten bearbeider de indre bildene slik at disse frigjøres og kommer fram i språket. Tilsvarende setter de uttrykte bildene i gang en prosess på det reflekterende nivået i teksten. Og temaet for refleksjonen er nettopp det poetiske språkets kamp for å komme fram.

Denne poesien blir altså til gjennom sin kamp for tilblivelse og forteller samtidig om sin tilblivelsesprosess. Prosessen foregår i de personene det fortelles om (og som selv forteller). Disse personlige instansene blir samtidig posisjoner, punkter, i språkets bevegelser.
Hos Aga er refleksjon, fortelling og poesi integrert i et helhetlig kunstnerisk uttrykk.

Den opprørske kraften som settes inn mot det som vil hindre livsutfoldelse er tilstede også i Agas to første bøker. Like tydelig er imidlertid selve utfoldelsen; gleden i skaperakten, gleden (og smerten) over å bevege seg i verden med kropp og språk. Dikter-jeg-et beveger seg her i en "ytre" verden, med klare referanser til steder, landskap og personer. Opprøret retter seg også, til en viss grad, mot den form for undertrykkelse som finner sted i våre ytre definerte omgivelser. Likevel blir det allerede i andre bok klart at dikter-jeg-et nærmer seg et språk hvor ordene har samme type realitet som gjenstandene, kroppene og hendelsene i den ytre verden.

"(...) Vi nærmar oss / Det einaste av poetisk verdi / Bit klor / Gråt le / Blø / Skriv på muren / Om dagen: / Snu deg mot tavla / Peik på orda / før kulene når deg / Håpet i hendene dine / som du breier over ongen din / Håpet i reinmosen og den knuste maskinen / Håpet i lauvtrea om våren / Håpet i de tomme tortursalane / Håpet i skrifta på veggen"
(Forsvar Håpet, 1983)
Fra og med den tredje boka, "Hard, klar rose. Ei open historie", kan man altså ane en tematisk og form- messig dreining i forfatterskapet.
Det er den fortrengning og undertrykking som foregår i språket som blir forfatterens anliggende. Det er derfor også der, i språket, at kamp og frigjøring finner sted. Et kategoriserende språk, bundet opp av ideologi, undertrykker ikke bare individet i form av lover og regler, men fortrenger også kroppen og det ubevisste, som er utgangspunktet for et mer opprinnelig språk: det skapende utgangspunktet. Utfra et slikt perspektiv blir en reflekterende, analytisk innsikt i språklige prosesser nødvendig, for å nå dette utgangspunktet.

Denne dreiningen i forfatterskapet medfører også en viss endring i billedspråket. Dikter-jeg-et vender seg innover. Bilder stiger opp. Ubrytelige og uante sammenhenger mellom ord, menneske og verden kommer tilsyne.

Vekslingen mellom poesi, fortelling og refleksjon foregår ikke bare i hver bok, men også mellom dem. En kan kanskje si at "Hard, klar rose. Ei open historie" overveiende er reflekterende, og presenterer ansatsene til en poetikk, mens den neste boka, "Bror Sorg" (1986) er en fortettet poetisk bok; en enhetlig forening av poesi og beretning. Forenklet sagt handler "Bror Sorg" om Karin og hennes vei til språket - en vei som går gjennom språket.

Karin bor i et hus ved havet, ved foten av et fjell. Hun bor der med mor og bror. Hun forholder seg til fisk og måker, til båt, naust og hus med loft, til bedehuset. Til religiøst språk og egen ordløshet. Jeg-et i boka skriver om Karin som sitter i en sykeseng og selv skriver. På veggen, i. Slik får boka mange lag: Ett av dem er fortellingen om Karin og broren, et annet er fortellingen om å fortelle, fortellingen om å finne/bli til språk.
Poesien her er vakker og dyptgripende, slik den er det, vakker og hardtslående i "Utan bevis" (1988).

Det er en tydelig sammenheng mellom "Bror Sorg", "Utan bevis" og "Kraftas". Jeg tror det dreier seg om å komme inn i språkets kraftsenter. Å få kontakt med en glemt kraft. Kanskje slik: Alt jeg oppfatter har en forskjellighet, men ordene er ikke mer forskjellig fra kroppen enn foten er forskjellig fra hånden, eller mer forskjellig fra verden enn himmelen er det fra jorden, jakken fra skoene, rødt fra grønt. Menneskets livskraft er ubrytelig forbundet med ordet. For å få kontakt med den er det nødvendig å lytte, enten til egne eller andres ord. Språket innehar nemlig en grunnleggende dobbelthet: Med språket kan du både kommunisere og hindre kommunikasjon, både forløse og fortrenge annet språk.

"Utan bevis" fører en dobbelt kamp: En kamp mot dem som ikke hører etter, mot dem som møter poesien med et fornektende, fortrengende språk, men det er også en jeg-ets kamp med den motstand som finnes i språket selv. En kamp for å tåle språkets kraft, for å erobre det språket som er liv.
I den siste boka, "Kraftas. Poesi/forteljande", er det særlig dette aspektet som føres videre: Det dreier seg om en kamp i, og for, språk.

De tre elementene i tittelen er viktige signaler om hva slags bok vi har foran oss. Hovedtittelen "Kraftas" sier noe om bokas anliggende: Dette er ikke bare en bok som forteller om kraft, men den manifesterer de språklige og skapende kreftenes spill. I en form. Kraftens (kraftas) poesi, med andre ord. "Krafta" kan også være et egennavn, navnet på "ho"-personen i boka. Undertittelen "poesi/forteljande" sier noe om bokas sjanger, nemlig at den benyttet det grepet vi kaller sjangerblanding.

"Kraftas" er en poetisk fortelling om seg selv (fortellingen), om "ho", "eg" og språkets kraft. Refleksjonen over det poetiske og det poetiske kan ikke adskilles i teksten. Sammenheng er tvertimot et poeng:

(...) Det er her dei er alle /orda, alle kombinasjonene som ho treng for å forstå og / for å vere i forståelsen. (...)
(Kraftas, s.7)
Det er ikke i samme grad som tidligere snakk om en motsetning mellom fortrengende og fortrengt språk. Språket er her, helt og uendelig, men det har krefter som bare kan forløses gjennom kamp:
" (...) Språket slår mot dødens / vegg. Lyfter si knytte hand og får eit blodig svar."
(Kraftas, s. 28)
I Hanne Agas poetiske univers er ordene del av en levende (og dødbringende) virkelighet. Det er ikke mulig å skille den språklige virksomheten fra de fysiske erfaringene som personene i boka gjør. Ordene har fysisk realitet i forhold til kropp og bevissthet på samme måte som andre deler av menneskets virkelighet har slik realitet. Kropp og bevissthet er en enhet:
"Alt er språkets veg. Ordet som ikkje kom. Biletet som / vart tråkka på. Lyden utan skrik. Språket på veg mot / treet sin merkelege vilje. Ho ligg i ein vegg. Stum og urørleg. (...)"
(Kraftas, s.17)
Det kan se ut som språket i "Kraftas" manifesterer en slags guddommelig kraft. Kraften kommer fram gjennom en kamp mellom liv og død i språket, og blir legemliggjort av "ho"-personen (Krafta) i boka. "Ho" (og eg) har en bror som heter Johannes (antagelig samme bror som i boka "Bror Sorg"). Både dette navnet og legemliggjøringen av en guddommelig kraft i språket trekker assosiasjonene i retning av Johannes-evangeliet: "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud" (Joh 1,1)

"Kraftas" er tilegnet "min evige bror Johannes". Det er nesten unødvendig å tilføye, men jeg gjør det likevel: Den utvidende poesien i "Kraftas" er lysende vakker!
Og vil videre


Gå videre til en artikkel om forfatterskapet i lys av Julie Kristevas teori om kvinnelig språk og subjekt

[Gå til hovedsiden]
Kristine Næss
Bø 22.04.1995