Barokkorgelet i Nidarosdomen ble bygget i 1738-39 av mesteren Joachim Wagner i Berlin og ferdigstilt av Peter Migend i 1741.
På den tiden var Wagner slett ikke ukjent. I 1719, det året
da den berømte orgelbygger Arp Schnitger døde, grunnla
han sitt eget firma og bygde instrumenter av usedvanlig høy
kvalitet, noen av dem ganske store. Orglet i Trondheim tilhører
denne serie. Med 30 registere, 2 manualer og pedal burde instrumentet
ha vært for lite for en så stor kirke - 16' principal var
ikke engang montert. Men vi vet at det ikke var noen mangel på
volum, for selv etter gjenreisningen av vestskipet fyller Wagnerorglets
klang hele kirkerommet. Den opprinnelige plasseringen mot bakveggen i
det den gang barokkpregede koret var fordelaktig, både visuelt
og akustisk. Da, som nå, hadde instrumentet en fargerik, skinnende
klang. Effekten må ha vært storartet på alle måter.
Men, dessverre, orgelet nådde et kritisk punkt i sin eksistens.
Slutten var på en måte gitt da Claus Jensen, i 1860,
la til en tredje manual for å utvide antall registre, byttet ut
mixturene med mykere stemmer og gjorde andre forandringer som gjorde
at instrumentet mistet kraft og briljans.
Et stort Steinmeyer-orgel ble montert i kirken i 1930. Wagners fasade
ble brukt for dette, mens resten av det gamle orgelet ble demontert og
lagret i kirkens krypt. To generasjoner senere ble det tatt initiativ
til en restaurering, og nå, etter over et års restaurering,
står det i nærheten av sin opprinnelige plassering på
et nytt galleri.
På grunn av sitt utmerkede konsept og spesielle klang, kombinert med Nidarosdomens akustikk, er det ideelt for fortolkning av barokklitteraturen.